Hvordan kan kjærlighetssorg sammenlignes med det å virkelig miste noen ?

Hvordan kan kjærlighetssorg sammenlignes med det å virkelig miste noen ?
Mange ganger har jeg tenkt på dette.. hva er egentlig værst..
Det er så rart.. så rart hvordan du stoler på et annet menneske.. Gir hele deg selv til en annen person.. Snakker, ler, krangler, gråter.. du gir alt av deg selv.. Både på godt og vondt..
Så går den ene lei av en eller annen grunn..enten tar den ene avgjørelsen, eller så blir man enige, og man bestemmer seg får å gå hver til sitt..
Uansett gjør dette vondt.. menneske du delte alt med er ikke lengere den du snakker, ler, krangler og gråter sammens med... tiden går og etterhver blir man bekjente.. Nesten som to fremmede mennesker, mennesker som kun smiler og sier hei til hverandre..

Men mister du noen, og da mener jeg virkelig mister noen.. enten det er en mor, en far, en nær venn, eller en du bare kjente godt.. så går virkelig verden sammen.. det er ingen vei tilbake.. du kan ikke rette på di tingene som er blitt sakt eller gjort.. sjansen er ikke der mere..

Har tenkt mye på dette i det siste, og skjønner, og vet hvor vondt kjærlighetssog gjør, men er det i nærheten av det å virkelig miste noen ? Er det slik at alle sjanser er over ?

Jeg mener det at så lenge det er liv er det håp. Og mange ganger er det det som holder mennesker gående.. Håpet..